Ettersøk - ikke alltid som du tror

En av de tingene jeg er virkelig av fascinert av når det kommer til ettersøk er hvor lett det er å lage seg historier og forklaringer om hva som har skjedd sånn at det passer med det jeg opplever der og da. 

Jeg gikk et ettersøk for ikke alt for lenge siden. Det starta ganske vanlig: «På denne begrensede strekningen så jeg et rådyr ligge i grøftekanten». Jeg reiste dit, gikk langs veien og søkte først på den ene siden og så på den andre siden. 

Ingen sporopptak.

Ikke så uvanlig det heller, fordi biler bruker ganske lang tid på å bremse og tilbakelegger ofte en lengre strekning enn hva folk får med seg. Så jeg utvidet søket. 

Jeg søkte først på den ene siden, og så krysset jeg veien for å ta den andre. Der gitt jeg rett på noen hårtuster. 

Jess, nå har jeg sporstarten. Resten blir lett, tenkte jeg!

Når jeg fikk snudd meg litt rundt fant jeg blod på veien også. Fortsatt litt ferkst. Jeg satte hunden på, men han tok liksom ikke skikkelig tak i det. Merkelig!

Vi spora, og jeg måtte jobbe hardt for at Hasse skulle gjøre den jobben skikkelig. Jeg ble litt frustrert, og skjønte ikke hvorfor han var så slapp. Vi hadde jo ferske spor. Men det gikk fremover. 

Og så falt bitene på plass. Fordi det var ikke rådyr vi spora. 

Jeg ble helt overgitt. De håra jeg fant så akkurat ut som rådyrhår. Det var ikke i tankene mine at det kunne være noe annet. 

Men det var det altså. 

Så da var jeg tilbake til start, nå måtte jeg finne rådyret. 

Dette ettersøket ble en påminnelse for meg hvor lett det er å lage seg historier som passer. 

«Det må ha vært et streifskudd», «Det går alt for godt til å kunne være veldig skada», «Det har nok bare sneia bilen»

Det finnes så mange unnskyldninger. Og det er så lett å bli forutinntatt og følge feil spor, eller ta feil avgjørelser på en eller annen måte. 

Gøy var det i allefall - og vi fikk virkelig jobbe for å få løst det denne gangen.