Rådyr uten frambein

Politiet ringte meg en lørdag formiddag. En dame hadde sett et rådyr som haltet ute på jordet. Etter å snakket med henne fikk jeg vite at det hadde blitt skremt av noen sykkelister og at det løp inn i skogen mellom jordet og et vann i nærheten. 

En litt ullen beskrivelse, sånn som vi ofte får når vi skal gå ettersøk. 

Innringer fortalte at dyret så velig spesielt ut. Halt. Slepende bakpart. Vondt i ryggen. Løp sakte. Jeg tenkte at enten blir dette ganske lett, eller så blir det skikkelig vanskelig.

Derfor fikk jeg med meg en skytter. 

Jordet dyret var observert på var langt og smalt. Et høyt steingjerde skilte det fra et annet jorde i øvre halvdel, og i nedre halvdel var vannet.

Jeg tok med meg Hasse for å starte i den enden hvor han fikk mest vind. Vi gikk langs gjerdet, og plutselig markerte Hasse. Og der så jeg et rådyr ligge. 

Man kan jo ikke bare skyte dyr fordi man finner ett. Det er jo ikke sikkert det er riktig dyr, og jeg føler at jeg må se skadene før jeg avliver. 

Rådyret reiste seg og forsvant veldig fort. Men så det ikke litt halt ut? Det løp rett frem, men så fikk jeg med meg en skygge til venstre. Var det samme dyr, eller var det flere inni tetta?

Jeg merket meg stedet, og valgte å følge på skyggen. Hasse ville også gå sporet den veien. 

Vi tok igjen dyret på et jorde litt lengre ned. Men det hadde god fart og jeg klarte ikke se at det var så sykt som beskrivelsen til innringer. 

Det forsvant over veien, og jeg følte ikke det var riktig å slippe hunden på det. Siden jeg ikke klarte helt å bestemme meg for tilstanden til dyret fulgte jeg på litt til. Vi fant det igjen i en ny tett skog. 

Dyret løp ut på et nytt jorde og nå kunne jeg se hva som var galt. Det manglet en framfot. 

Skytter fikk lagt an på en gammel fryseboks som sto ved ei løe, og en voll fungerte som sikker bakgrunn. Skuddet ble satt i ryggen og dyret datt umiddelbart. 

Siden jeg har begynt å bruke Hasse som slipphund så passer jeg på å utnytte treningssituasjoner underveis for å balansere dressuren. Derfor måtte han sitte et stykke på avstand mens vi gikk bort til dyret. 

Jeg ble overrasket når jeg fikk se det. En årsbukk som hadde mistet hele foten. Såret hadde grodd. Men det var infeksjon og det kom puss ut fra et hull. Dyret var også ganske tynt. 

Igjen blir jeg overrasket over hvor godt de kan flytte på seg, selv med store og ubehagelige skader. 

Det hadde sår på nesa, kanskje etter å ha snublet, og brukt hodet for å stable seg på beina. I det hele en ganske trist skjebne. Det har nok gått rundt og hatt vondt ganske lenge. 

Jeg lurer veldig på hva som kan ha forårsaket en skade av denne typen....

Hasse gjorde uansett en veldig god jobb. Han var utrolig flink og nøyaktig til å finne spor og innganger for meg i dette ettersøket, og derfor fikk vi raskt avlivet dette dyret.