Hasse på Riksprøven 2024

Vi har knapt stilt på prøve i Sverige før, men jeg meldte Hasse på Riksprøven etter å ha fått flere oppfordringer om dette. Riksprøven er Svensk mesterskap for kontinentale stående fuglehunder og den roterer mellom å bli arrangert på fjell, skog og lavland. I år er den på lavland på de Skånske feltene helt syd i Sverige. Fuglene vi finner her er rapphøns og fasan, men Skåne er også kjent for store mengder hare og rådyr.

Anna, en venninne sa det så fint: Det gjelder å ha stoppsignal på hunder i Skåne.

Riksprøven er lagt opp litt anderledes enn hva jeg er kjent med i Norge. Prøven er delt opp i tre prøvedager (onsdag til fredag) hvor flere unghund- og eliteparti er ute per dag. Hvis du får godkjent fuglearbeid går du videre til bruksgrenene som er vann- og sporapport. Dette blir gjennomført på lørdag. Den eventuelle premien blir utarbeidet basert på feltsøket, fuglearbeidene og bruksresultatet. Hvis noen skulle ha lik poengsum etter felt og bruksdel, blir det en finale på lørdag ettermiddag. 

Vi fikk en treningsdag før prøven. Denne var helt forferdelig. Jeg tror Hasse var påvirket av den to dager lange kjøreturen, og av at han er i veldig god form nå. Når jeg slapp han freste han avgårde uten kontakt med meg, og jeg ble stående litt rådvill igjen.

I tillegg er det litt problematisk med sukkerbeter, fordi de bråker så mye når hunden løper i dem, at det er vanskelig å vite om hunden hører signalene du gir, eller ikke. Jeg fikk noe å jobbe med, og fikk det tåelig tilbake på plass etter noen slipp. Men jeg var flau og lei meg for at han hadde vist seg så dårlig frem.

Denne starten la litt press på meg på prøvedagen. Jeg var redd for at han ikke skulle vise frem det jeg vet han kan. Og at vi skulle dumme oss rett ut foran alle Sveriges beste hunder og førere. Det er vanlige følelser, mange har en negativ indre monolog før man skal prestere. Det er så dumt. Men disse tankene forsvant når jeg fikk se forskjellige hunder i aksjon. Om Hasse skulle gjøre noe dumt, så ville han ikke være ensom majestet.

Og sånn er det jo på de fleste prøver, fordi det vanligste er å gå hjem uten premie. Jeg tror det er viktig å prøve å huske på det!

Uansett. Så langt hadde vi bare hatt en fasan oppe i partiet. Men det var en hund som sto for rev, og gikk inn for å ta den, ble bitt i rompa av reven, slapp, reven ble påskutt, og det ble gjennomført ettersøk uten resultat. En annen hund hadde gått etter hare og var dermed ute.  Og så var det ytterligere en rev, og et rådyr, som hundene respekterte.

Jeg fikk slippe Hasse, og til min store glede gikk han så fint, fulgte mine bevegelser og tok til seg veldig stillferdige fløytesignaler. Det bare fløyt. Så sinnsykt deilig. Vi gikk på et rapsfelt, og nærmet oss slutten, så jeg håpte at vi skulle finne noen fasaner i siste sekund.

Så tar den andre hunden stand. Den reiser i flere omganger, og hopper rundt. Det ser litt rart ut. Og så begynner den plutselig å lose. Det blir skutt, og apportert en grevling. 

Litt senere tar Hasse også en stand. Spenningen stiger. Det ser ut som han står et stykke unna med tanke på hodeføringen. Jeg styrer skytterne, og reiser Hasse. Han oppfører seg så rart og reiser i flere omganger, frem og tilbake. Så følger han et spor, som ender opp i los hvor han tydelig stiller et dyr. Enda en grevling. Den blir skutt for Hasse, og han apporterer den. Det var veldig viktig for Hasse at denne grevlingen ble med hjem. Litt mindre viktig for meg - men vi må jo tilpasse oss hverandre. 

Å stå for rovvilt er et pluss for kontinentale hunder, men det teller ikke. Så vi må fortsatt finne fugl. 

Etter første runde oppsummerer dommeren, og den lille skogshunden min fra Norge fikk skryt for feltsøket sitt. Han får også skryt for arbeidet med grevlingen, og folk klapper for oss. Man må ta de seierne man kan, for det kan fort gå andre veien, spesielt på de Skånske feltene.

Etter at alle har blitt kjørt igjennom på det jeg tror må ha vært ganske fugletomme felt, flyttet vi oss til en potetåker. Nå skulle vi finne fugl.

Hasse fortsetter det fine feltsøket sitt, men plutselig plumper han midt i en stor gjeng med fasaner. Han støkker, og hver gang han snur seg går det flere. Det ble til slutt for mye bevegelse og fugl i luften at vi ble avsluttet der. Åh, så uheldig.

Dette var det jeg var mest nervøs for fordi dette er jo ikke noe vi med norske fuglebestander får trent på. Hasse kunne reddet seg inn om han ble stående musestille etter første støkken, kanskje. Men jeg tror det var så mange fugler der at det ville gått galt uansett. 

Kjedelig, men jeg kjenner mest på følelsen av uflaks.

Fordelen for de andre var jo at fuglene nå ble spredd ut over feltet, så på den måten bidro vi til at flere andre lettere kunne lykkes med sine hunder. Vær så god! 

På prøvene i Sverige er det felling i eliteklassen. Du må løse inn statlig jaktkort. Etter felling må hunden apportere. Hvis hunden din ikke finner viltet så blir makkerhund satt på. Om makkerhund finner viltet blir du avsluttet. Om makkerhund heller ikke finner viltet får du tvilen til gode, og får fortsette. 

Jeg synes det har vært knallgøy å være med. Jeg har lært mer om hvor man finner fuglene, og hvilke situasjoner man kan få på feltet. Jeg har fått en bekreftelse på at arbeidet jeg har gjort med feltsøket har vært både bra og riktig. Jeg sitter igjen med følelsen om at hvis vi bare hadde hatt litt mer flaks - eller litt mindre uflaks - så hadde vi kunnet hevde oss med de beste i Sverige. Sånn er prøvesporten.

Jeg kommer til å prøve igjen!

Til slutt: Alfreds bror Jakko var med, han klarte å få fuglearbeidet sitt, og fikk en flott 2 premie i unghundklassen. Det er skikkelig moro!!